Vårsko og tilhørende kiling i magen

I dag er den dagen man venter på hvert år, hver vinter. Dagen vårsola skinner, men senvintervinden biter mildt i kinnene. Dagen snøen nesten garantert ikke kommer tillbake, dagen man har fri og litt penger å kose seg med i byen. Barnefri selvfølgelig.
Kilingen i magen gjenkjennes som litt sånn barnslig fnising, småjenters latterkrampe- kiling. Sånn småforelska- kiling... Vage minner om nytt hoppestrikk, lue og jakke i en haug i grøftekanten mens jentegjengen hoppet sløyfe med nye vårsko eller barbeint om ingen foreldre så på. Som voksen kjenner jeg fortsatt en barnslig lyst til å hoppe strikk igjen i dag, men siden førstevalget i skobutikken ikke er spesielt hoppevennlig,får jeg hoppe litt strikk neste gang det kiler i magen isteden. Mon tro om jeg fortsatt kan slå hjul inn? Eller stopper det ved låra? Vår er uten sidestykke årstiden som gir meg mest lykkefølelse, synet av snøklokker, lukten av grønt som bli født og lyder av barn som lykkelige sprader rundt i sine nye vårsko. Vårfølelsen er blitt det man suger til seg minner av, når januar går sin skjeve og lange gang, når man er så lei av kulde og rim at man knapt kan forestille seg en verden i andre farger enn hvitt. Da graver man dypt i minnebanken og håper at mars kommer fortere i år enn i fjor og den blir minst like bra. At essoskogen står blåveisblå og grønn i april og skriker etter at vi skal komme med picnickurven, i år som i fjor. Endelig er det mars, og godt er det.