Alene.

Tonny er i trygge hender på sykehuset,tatt den fryktede spinalprøven og den gikk relativt bra.han sa det var "bedre" enn han gruet seg for.

Og her sitter jeg, har tent noen lys,spiser popcorn og drikker the.Tatt en halv sobril og håper den virker snart....
Ser litt tv,men klarer ikke slutte å tenke.Mitt helvetes tankemønster,som ikke klarer å slappe av.Aldri..Det durer,suser og går inni hodet mitt.Hele tiden.

Savner hverdager, hvor vi er to voksne som orker å sammen ha to barn.Som småkrangler,fordeler arbeidsoppgaver, som er intime,som msmåflørter og tuller..

Tonny:jeg savner deg så innmari.Savner å se deg smile uanstreng, at du krøller deg bak meg når vi har lagt oss, din måte å roe en trøtt Simen på.
Jeg elsker deg så uendelig høyt, og ønsker deg hjertelig velkommen tilbake, hele deg.Men din lune tilstedeværelse,ditt snille smil, ømme nakkesuss og ditt bidrag i en slitsom småbarnshverdag.

Måtte du bli den friske mannen igjen snart